Duá - et arabisk ord som er transkribert her til det latinske alfabetet. Tre bokstaver som utgjør et ord og et emne som er stort og imponerende. Dette ordet, duá, kunne grovt oversatt som bønn eller påkallelse. Imidlertid kan ingen ord definere duá tilstrekkelig. Bønn, som betyr kommunikasjon med en guddom, er nærmere enn "påkallelse", som dette ordet er kjent for å noen ganger innebære å innkalle ånder eller demoner.

I islamsk terminologi er duá bønnen. Det påkaller Gud, det er en samtale med Gud, vår Skaper, vår Herre, den Allmektige, den allmektige. Faktisk stammer ordet fra den arabiske roten som betyr å kalle eller tilkalle. Duá er oppløftende, styrke, frigjør og transformerer, og er en av de kraftigste og mest effektive tilbedelseshandlingene som et menneske kan ta del i. Duáen har blitt kalt "den troendes våpen." Hun bekrefter troen på personen på En Gud, og avviser derfor alle former for avgudsdyrkelse og polyteisme. Duá er i hovedsak underkastelse til Gud og en manifestasjon av personens behov for Gud.

Profeten Muhammed, kan Gud velsigne ham, sa: “En tjener vokser seg nærmere sin Herre når han er i utmattelse. Øk derfor bønnene under utmattelsene ”[1]. "Hver og en av dere vil innrømmes et bønn hvis du ikke blir utålmodig og ikke sier: 'Jeg ba min herre, men min bønn ble ikke hørt'" [2].

Når du vet hva duá egentlig er, ville det være lett for noen av kristen opprinnelse å tro at det refererer til bønn. Duá opprettholder likhetstrekk med bønnen fra kristne, men det bør ikke forveksles med det muslimer kaller bønn. På arabisk er "bønn" salah, en av pilarene i islam, og ved å utføre de fem daglige bønnene en muslim engasjerer seg i en fysisk form av duá, og ber Gud gi ham paradis gjennom sine handlinger. I alle bønnens deler ber man også direkte mot Gud.

For muslimer er bønn et sett av rituelle bevegelser og ord som utføres til bestemte tidspunkter, fem ganger om dagen. Gud sier i Koranen: "Bønn er foreskrevet for at troende skal utføres på bestemte tidspunkter" (Koranen 4: 103). Muslimer ber tidlig om morgenen før soloppgang, klokka 12, på ettermiddagen, ved solnedgang og om natten. Bønn er en tilbedelse der en muslim bekrefter sin tro på En Gud og viser sin takknemlighet. Det er en direkte forbindelse mellom Gud og den troende, og det er en forpliktelse.

Duá er derimot en måte for muslimer å føle den forbindelsen med Gud når som helst og hvor som helst. Muslimer påkaller ofte Gud hele dagen og natten. De løfter hendene i bønn og ber om hans hjelp, barmhjertighet og tilgivelse. Duá innlemmer ros, takknemlighet, håp og å be Gud om å hjelpe de trengende og innfri deres forespørsler.

Duáen kan lages av individet, hans familie, venner, fremmede, de under ekstreme omstendigheter, av troende og til og med av hele menneskeheten. Når du er ferdig, er det akseptabelt å be om det gode i dette verdslige livet og det hinsidige. En person som lager duá skal ikke holde igjen, men be Gud gi både sine små og hans største forespørsler.

Profeten Muhammed, Guds fred og velsignelser være over ham, oppmuntret de troende til å gjøre duá. Han sa: “Duaen til en muslim for sin bror i hans fravær blir raskt akseptert. En engel utnevnes av hans side. Hver gang han lager en veldedig dua til sin bror, sier den utpekte engelen: 'Amen, og kan du også bli velsignet med den samme' '[3].

Selv om det å gjøre duá ikke er en forpliktelse, er det mange fordeler ved å gjøre duá til Gud ofte og med fullstendig underkastelse. Å føle nærhet til Gud som følger med oppriktig duá øker troen, gir håp og lettelse for de rammede og redder den som trygler fra fortvilelse og isolasjon. Gjennom Koranen oppfordrer Gud den troende til å påkalle ham, han ber oss om å plassere våre drømmer, håp, frykt og usikkerhet foran ham og være sikre på at han hører hvert eneste ord.

"Vi elsker deg bare og bare du ber hjelp." (Koranen 1: 5)

"Din Herre sier: 'Kall på meg, jeg vil svare [dine bønner].' Men de som av stolthet nekter å elske meg, vil komme til helvete ydmyket. ”(Koranen 40:60)

Si: 'O mine tjenere som er forkledd i synd [skader seg]! Fortvil ikke over Guds nåde. Gud har makt til å tilgi alle synder. Han er den tilgivende, den barmhjertige. '(Koranen 39:53)

Si til dem: 'Enten de påkaller ham ved å si: Å Gud! Å medfølende! Eller hvilket navn de påkaller ham ved, han vil høre dem. Vet at Han har de mest sublime navn [og attributter]. '(Koranen 17: 110)

“Og hvis mine tjenere spør deg om meg [O Muhammad, fortell dem] at jeg er i nærheten av dem. Jeg svarer på forespørselen fra den som påkaller meg. [Så] at de adlyder Meg og tror på Meg, det er slik de vil gå ”. (Koranen 2: 186)

Profeten Muhammed, fred og velsignelse av Gud være over ham, kalte duá "essensen av tilbedelse" [4]. Han foreslo også at den troende var ydmyk, men fast når han lager duá, og sa: “Når en av dere ber, skal han ikke si: 'Herregud, tilgi meg hvis du vil', men skulle være fast i å spørre og ikke holde kort på å nevne hva han vil, fordi det Gud gir ikke er noe stort for ham. "[5]

Når vi gjør det, når vi påkaller Gud i våre behovstider eller for å uttrykke vår takknemlighet, eller av andre grunner, inkludert det enkle velværet å være nær Gud, må vi huske å undersøke vår oppriktighet og bekrefte vår intensjon. Spørsmålet må rettes bare mot Gud, som ikke har ledsagere, døtre, sønner, samarbeidspartnere eller mellommenn. Vår intensjon når du gjør duá bør være å behage Gud, adlyde ham og stole helt på ham.

Når en person gjør duá, kan Gud gi ham det han ba om, eller han kan fjerne en skade som er større enn det han ba om, eller han kan redde det han har bedt om for det hinsidige. Gud har befalt oss å påkalle ham, og han har lovet å svare på våre kall. I den neste artikkelen skal vi gå gjennom etiketten til duá og se hvorfor duá noen ganger ser ut til å bli ubesvart.

Duá er i hovedsak underkastelse til Gud og et tegn på vårt behov for Gud. Duáen har blitt kalt den troendes våpen, økt tro, gitt håp og lettelse for de rammede, og reddet den støttende fra fortvilelse og isolasjon. Og kanskje viktigst av alt: Gud elsker at vi ber og oppmuntrer oss til å påkalle ham for alle våre behov, ønsker og ønsker.

Den anerkjente islamske lærde Imam Ibn Al Qaim beskrev duáen slik: “Duá og bønner om å søke tilflukt hos Gud er som et våpen, og et våpen er bare bra hvis personen bruker det; det er ikke bare et spørsmål om hvor skarpt det er. Hvis våpenet er perfekt, feilfritt, og våpenet eller personen som bruker det er sterkt, og det ikke er noe som kan stoppe ham, kan han beseire fienden. Men hvis noen av disse tre funksjonene mislykkes, vil effekten være ufullstendig tilsvarende.

Det er derfor vår bekymring at når vi gjør duaen vår, så gjør vi det på best mulig måte. Som en måte å metaforisk skjerpe sverdet vårt, bør vi strebe etter å påkalle Gud på den beste måten og med de beste væremåter. Det er en etikett for å gjøre duá. Å følge en slik etikett er en indikasjon på at en person er oppriktig og streber etter å maksimere sjansene hans for at Gud vil akseptere duá, som sier: "Jeg svarer påstanden til den som påkaller meg" (Koranen 2: 186).

En fast og konstant tro på Guds enhet (Tawhid) er en essensiell ingrediens for duá. Oppriktigheten og viljen til å akseptere at bare Gud er i stand til å endre hendelsesforløpet og gi våre forespørsler, er også nødvendig. Klageren skal påkalle Gud med håp og haster, men forbli ydmyk og rolig, uten å bli irritert eller lei seg. Profeten Muhammed, fred og velsignelse av Gud være over ham, likte å gjøre hans tre ganger og ba også om tilgivelse tre ganger [1].

Å prise Gud slik han fortjener å bli rost er utgangspunktet for en person som gjør duá. Mens profeten Muhammad satt, kom en mann, ba og sa: "O Gud, tilgi meg og ha nåde med meg." Profeten Muhammed hørte ham og sa: ”Du har vært for hastig, æres tilbeder! Når du er ferdig med å be og har satt deg ned, prise Gud når han fortjener å bli rost, og be om velsignelser for meg, så løft din duá til ham ”[2]. Profeten Muhammed anbefalte også å rekke opp hendene når du gjorde duá. Han sa: "Din herre, ros og glorifisert, er hedning og er den mest sjenerøse. Han er for snill til å la sin tjener, når han løfter hendene mot ham, returnerer dem tomme" [3].

Å prise Gud på den måten som han fortjener å bli rost, betyr i hovedsak å erkjenne sin enhet og enhet. Han er den første, den siste, begynnelsen og slutten. Han alene har makten og styrken. Erkjenn dette og send velsignelser til profeten Muhammed, før du ber til Gud.

Når den som beder, strekker hendene ut til Gud, skulle han gjøre det i ydmykhet. Gud forteller oss i Koranen at ydmykhet er en ønskelig kvalitet, som den troende bør spørre fra sin Herre med en blanding av håp og frykt. Håpet om at Gud vil høre din du og holde deg trygg fra livets prøvelser og trengsler, og frykter at dine handlinger vil være misnøye med din Herre.

"Rop på Herren med ydmykhet privat." (Koranen 7:55)

"Jeg takket dem fordi de alltid skyndte seg å gjøre gode gjerninger, de påkalte meg med frykt og håp, og de var ydmyke overfor meg." (Koranen 21:90)

"Husk din Herre i deg med underkastelse og frykt, og påkaller ham med en lav stemme om morgenen og om kvelden." (Koranen 7: 205)

De beste tidene å gjøre duá inkluderer øyeblikket rett før Fayer (daggrybønn), i den siste tredjedelen av natten, i løpet av den siste timen på fredag ​​(det vil si den siste timen før solnedgangsbønn), når det regner, og mellom kallet til bønn og iqamah (samtalen rett før bønnen begynner). En annen utmerket tid å gjøre duá er når den troende er i utmattelse.

Den troende bør forsøke å bruke de klareste og mest konsise ordene når han ber. De beste duasene er de som er brukt av profetene; det er imidlertid tillatt å si andre ord i henhold til de spesielle behovene til den som ba. Det er mange fantastiske samlinger med autentiske duas, og troende må passe spesielt på å autentisere duasene de bruker for å be Gud.

Når du gjør duá er det viktig å si de autentiske som finnes i Koranen eller i tradisjonene til profeten Muhammed, eller ordene som spontant kommer til tankene når vi søker Guds beskyttelse eller tilgivelse. Det er ikke tillatt å angi et bestemt sted, tid eller antall repetisjoner du skal gjøre. Å gjøre det ville være en innovasjonshandling innen islam-religionen, og det er alvorlig virksomhet.

For eksempel når man vender seg til Gud i sitt mørkeste øyeblikk eller i et øyeblikk av glede, snakker han fra sitt hjerte med oppriktighet og kjærlighet. En person skal aldri være redd for å snakke med Gud, legge sitt hjerte, sine ønsker, sin kjærlighet, sin frykt og lyster foran ham. Imidlertid, hvis man begynner å utføre rare ritualer, som å gjøre duá 30 ganger på onsdager etter kveldsbønnen, begynner trøbbel. Som en generell regel skal duá være spontan eller utføres som autentisk fortalt. Dette er ikke komplisert, islam uten menneskeskapte ritualer eller overtro, er ren hengivenhet for Gud, og det er enkelt og trøstende.

For å lukke denne ukens artikkel, vil vi navngi situasjoner der duá er mer sannsynlig å bli akseptert. Disse situasjonene inkluderer når man blir mishandlet eller undertrykt, når han er ute og reiser, når han er fastende, når han er i desperat behov, og når en muslim gjør det for sin fraværende bror.

Som troende vet vi at Gud er over himmelen, over hans skaperverk, og likevel er han ikke begrenset av noen fysiske dimensjoner. Gud er nær, veldig nær, til de som tror på ham, og han svarer på alle deres kall. Gud kjenner alle våre hemmeligheter, drømmer og ønsker, ingenting er skjult for ham. Gud er med sin skapelse ved sin kunnskap og kraft. Så hvorfor blir noen anledninger ubesvart?

Dette er faktisk et veldig viktig spørsmål, og selv de første muslimene var opptatt av svaret. Abu Hurairah, en av profetens nærmeste ledsagere, sa at han hørte profeten, Guds fred og velsignelse være over ham, si: “En persons spørsmål vil bli besvart så lenge han ikke ber om noe syndig eller for sammenbruddet av familiebånd ”[1]. Av dette lærer vi at hvis duá er upassende eller hvis man ber om noe syndig, vil ikke Gud svare på det.

Hvis personen gjør duá ved å kommunisere med Gud på en arrogant måte, kanskje klage eller heve stemmen sin i sinne eller petulanse, vil ikke Gud svare ham. En annen grunn til at Gud ikke svarer en duá, er når den innklagede ber til Gud om hjelp eller trøst, når han er omringet av ulovlig rikdom, mat eller klær. Man kan ikke kontinuerlig engasjere seg i syndig oppførsel og aktiviteter, uten engang et anger med anger, og samtidig forvente at Gud skal svare på duá og hans forespørsler.

Profeten Muhammad sa til sine følgesvenner at “Gud er langt fra all ufullkommenhet, og aksepterer bare det som er lovlig. Gud befalte de fromme å følge de samme budene som han ga til budbringerne.

“O budbringere! Spis gode ting og gjør gode gjerninger, jeg vet godt hva du gjør. (Koranen 23:51)

"Å, troende! Spis av de gode tingene som jeg har gitt til deg." (Koranen 2: 172)

Deretter nevnte profeten Muhammed (eksemplet på) en mann som hadde reist en lang reise, var oppvokst og dekket av støv og løftet hendene mot himmelen: "Å, Herre, herre!" Men maten hans var ulovlig, og hans drikking var ulovlig, så hvordan kunne hans duá bli akseptert? [2]

Mannen som er beskrevet her hadde noen av egenskapene som gjør at duá er mer sannsynlig å bli akseptert. Disse ble nevnt på slutten av den andre artikkelen som tar for seg dette emnet. Det kan utledes at fordi denne mannen ikke levde livet sitt innenfor lovens rammer, ble hans duá ikke akseptert.

Et annet viktig poeng å huske er ikke å skynde seg. En suppliant skal aldri gi seg, skal aldri si: "Jeg ber og ber, og jeg gjør duá etter duá, men Gud hører ikke på meg, han svarer ikke meg!" Akkurat når en person føler at de kommer til å miste håpet, er det når de burde gjøre mer duá, be Gud om og om igjen om mer og mer. Det er ingen kraft eller styrke, men bare i Gud. Det er ingen løsning eller resultat, men bare den som Gud gir. Når man ber til Gud, må en person være både fast og oppriktig.

"Be til hver enkelt av dere vil bli gitt hvis du ikke blir utålmodig og ikke sier: 'Jeg ba min herre, men min bønn ble ikke hørt'" [3].

"La ingen av dere si: 'Herregud, tilgi meg hvis det er din vilje. La det bli løst om saken, mens du er klar over at ingen kan tvinge Gud til å gjøre noe »[4].

Det er også viktig å forstå at et svar på en duá kanskje ikke er akkurat det man forventer. Gud kan svare og oppfylle en persons ønske umiddelbart. Noen ganger får duá en respons veldig raskt. Noen ganger reagerer imidlertid Gud annerledes. Han kan ta bort noe dårlig fra den som ba, eller belønne ham med noe godt selv om det ikke er akkurat det han ba om. Det er viktig å huske at Gud vet hva fremtiden rommer, og vi ikke.

“... Det er mulig at du ikke liker noe, og det er bra for deg, og det er mulig at du elsker noe, og det er dårlig for deg. Gud vet [alt], men det gjør du ikke ”. (Koranen 2: 216)

Noen ganger vil Gud beholde sitt svar på en dua til oppstandelsens dag, da personen vil trenge det mer enn noen gang.

Duá har ubegrenset kraft, kan endre mange ting, og er en viktig tilbedelse, så mye at vi aldri skal miste troen på det. Å gjøre duá viser vårt store behov for Gud og erkjenner at han er i stand til alt. Han gir og Han tar bort, men når vi stoler helt på Gud, vet vi at hans dekret er rettferdig og klokt.

Vær duá og vær tålmodig, at Gud vil svare deg på best mulig måte, på best mulig tid. Mist aldri håpet, aldri slutt å spørre og be om mer og mer. Be om det gode i denne verden og i det hinsidige. Duá er våpenet til den troende.

”Jeg svarte på hans bønn og løslot ham fra hans kval. Dermed redder jeg troende (som tror på Guds enhet og enhet, holder seg borte fra ondskap og handler med rettferdighet). (Koranen 21:88)

“Han svarer [påstand] til dem som tror (i Guds enhet og enhet) og handler rettferdig, og han øker sin fordel. I stedet vil de som nekter å tro få streng straff. "(Koranen 42:26)